Skatteveksling er ikke det Norge trenger

Skattekommisjonens mandat pålegger den å «gi anbefalinger som innebærer skattevekslinger». Utredningens mange «rare» forslag om skatteskjerpelser kan forstås som forsøk på endringer som totalt sett gir samme skatteinntekter. Etter undertegnedes mening er det et feilslått utgangspunkt. Kommisjonen kunne dristet seg til å være mer uavhengig av mandatet.

Utredningen ble avgitt etter at OECD kom med sin rapport om Norge for 2025. Men OECD gjentar her det den har sagt tidligere. Den offentlige pengebruken i Norge er langt større enn i andre land med hele 63 % av fastlands-BNP. Gjennomsnittet i OECD er rundt 40 %. Den store offentlige pengebruken betyr at mindre ressurser er igjen for privat innovasjon og verdiskaping. Det er i strid med målet da Oljefondet ble etablert. Pengene fra fondet skulle muliggjøre lavere skatt på næringslivet slik at flere ressurser kunne brukes til privat verdiskaping.

Skal mer av Norges kjøpekraft stå til disposisjon for næringslivet, er det enkleste å redusere skattene. Da bør man begynne med de skadeligste der formuesskatten er det mest særnorske innslaget. Dernest burde utbytte- og gevinstbeskatning for aksjer reduseres noe. Så kunne selskapsskatten tas litt ned slik at Norge lå helt fremme i Norden. Dette er en annen tilnærming enn kommisjonens som heller ikke vil redusere den harde norske exit-beskatningen.

Selskapsskatt og fritaksmetode ligger fast

Kommisjonen foreslår ikke endringer av selskapsskattesatsen på 22 %. Siden mandatet ville ha utredet næringslivets skattemessige konkurranseevne, kan det forundre. Den effektive selskapsskattesatsen i Norge er den høyeste i Norden.

Det har vært en del (forvirret) debatt om fritaksmetoden som et stort skattehull. Men skattekommisjonen ser den, naturlig nok, som nødvendig for å unngå dobbeltbeskatning. Derimot er kommisjonen åpen for visse innstramninger siden den norske fritaksmetoden er relativt vid i forhold til andre land.

Mer overraskende er at den høye norske skattesatsen for utbytte og gevinst på aksjer, 37,84 % (22 % x 1,72), foreslås opprettholdt. For praktiske formål er utbytteskatten en del av formuesskatten siden aksjonærer ofte må heve utbytte for å betale skatten. Heving av denne satsen var en del av Støre-regjeringens forverring av rammebetingelsene for norsk næringsliv. Samtidig foreslås en del utvidelser av grunnlaget for utbytteskatt for å kompensere for bortfall i skatteinntekter.

Litt bedre opsjonsbeskatning

Kommisjonen vil at departementet skal utrede endringer som «gir norsk næringsliv en konkurransedyktig opsjonsbeskatning» (s. 113). Den antyder en generell ordning som ikke bare gjelder oppstartsselskaper der beskatning først skjer når de innløste aksjene realiseres. Men Sverige ligger allerede langt foran oss i å få frem innovative selskaper. Kommisjonen er for lite offensiv i sine forslag om opsjonsbeskatning. Med innovasjon og oppstart har vi tapt for mye allerede. Vi behøver ikke utredninger, men endringer.

Utredningen antyder at opsjoner som alminnelig regel ikke bør beskattes ved tildeling eller ved innløsning i aksjer, men først ved realisasjon av aksjen. Det bør ikke være noen grenser ut fra størrelsen av selskaper, og alle konsernselskaper bør inkluderes. Det er store selskaper vi ønsker.

Opsjonsordningen kunne styrkes ytterligere ved å sette skattesatsen ved innløsning lavere enn den någjeldende 37,84 %. Det kunne skje enten ved en særsats eller helst ved å sette ned den generelle satsen.

Kommisjonen foreslår ikke det den også burde gjort, et ekstra fradrag for forskning og utvikling. Antagelig ville midlene til Innovasjon Norge gi mer effekt som ekstra inntektsfradrag til bedriftene selv.

Bruker ikke nullskattyterbegrepet

Skattekommisjonen skal ha honnør for at den i samlet form ikke ser ut til å bruke det ikke-faglige uttrykk nullskatt(e)yter en eneste gang (men derimot tre av dens medlemmer i en særmerknad s. 77). Siden en aksjonær indirekte må ansees å betale sin andel av selskapsskatten, blir bedriftseiere ikke nullskattytere. Undertiden har det vært fremholdt at før eller senere må alle aksjonærer ta ut penger av sine selskaper, og at man heller ikke derfor kan bli nullskattyter. Dette er et unødvendig omvei-argument. En aksjonær er indirekte skattyter uten å ta ut utbytte så lenge selskapet betaler skatt.

Politikere og journalister bruker fortsatt uttrykket nullskattyter, men fagfolk synes stort sett å unngå betegnelsen. Nullskattyter brukes flittig av forsker Andreas Økland i et etterord til en norsk utgave av Gabriel Zucmans bok om en milliardærskatt. Dette er pardoksalt siden den venstreorienterte franske økonomen Zucman i sine beregninger over milliardærers skattebetaling inkluderer deres andel av selskapsskatten.

Skattekommisjonen legger etter undertegnedes skjønn for liten vekt på at Norge står i en særstilling med formuesskatt, og trolig den hardeste i verden. Den erkjenner at formuesskatten har ført til utflytting, og viser i tabell 3.2 og 3.3 (s. 32 og 33) at utflyttede har betalt langt større formuesskatt enn innflyttede. Imidlertid kunne kommisjonen i langt større grad og lett ha dokumentert hvor viktige de utflyttede personene er.

Utredningen kunne også enkelt ha fått frem det tallet som trolig burde uroe oss mest: unge begavede gründere o.l. som har flyttet ut. Disse faller stort sett «under radaren» fordi de flytter før de har kommet i formuesskatteposisjon. Den harde norske exit-skatten gjør at en «ung» person bør flytte ut før selskapet ut fra emisjoner mv. kan verdsettes basert på en tredjepersonprising. Finansdepartementet kunne enkelt ha funnet ut av dette ved å koble utflyttede, typisk til Sverige, med eierskap i selskaper. Opplegget til en enkel undersøkelse har vært skissert for departementet, som ikke har gjort noe.

Formuesskatt og særstilling internasjonalt

Internasjonalt er det stadig forslag fra personer på venstresiden om å innføre formuesskatt. Så langt har de falt. Danmark brukte 3–4 uker på å gjøre seg helt ferdig med sosialdemokraten statsminister Mette Fredriksens forslag om å innføre formuesskatt før valget i 2025. Motargumentene om redusert verdiskaping ble fremført høyt og tydelig. Nå virker debatten helt død. I Norge har vi diskutert dette mer eller mindre intenst i over 20 år.

Gabriel Zucman har sammen med den enda mer venstreorienterte franske økonomen Thomas Piketty argumentert for formuesskatt i Frankrike. Foreløpig har forslagene blitt avvist, men skatten kan bli innført hvis den ytterliggående franske venstresiden vinner neste valg. I USA har det stadig vært forslag om formuesskatt, men verdiskapingsargumentet har hatt overtaket. Forslaget i California om en engangsskatt på 5 % av formuen vil etter meningsmålingene ikke nå frem.

Som vanlig i Norge legger Skattekommisjonen stor vekt på likhet. Den viser til at Norge har relativt lav økonomisk ulikhet, men bryter ikke med den norske talemåten ved å si at vi bør ønske økonomisk ulikhet velkommen fordi det betyr at noen lykkes. Det utfordrende med den moderne tekno- og bio-industrien er at vinneren tar alt. Få lykkes virkelig, men de som gjør det, kan få fantastiske gevinster. Norges problem er at vi er uten slike globale vinnere. De få som kunne ligge an til å bli det, flytter, særlig av skattegrunner.

Det etiske problemet er ikke å få en Daniel Ek (Spotify) som ville dra mange andre med seg, men at vi må ta vare på dem som faller utenfor. Men beholder vi suksessene, har vi mer penger til å finansiere støtte for dem som trenger det. Når det sies at formuesskatten er den eneste skatten som gjør at velstående bidrar, er det feil når vi ser på absolutte tall, og ikke prosenter.

Uklar fremtidig formuesskatt

Blir det forlik, vil det innebære fortsatt formuesskatt. Det vil ikke være politisk mulig for Høyre og Frp å godta et kompromiss uten reduksjoner i formuesskatten. Ut fra Skattekommisjonens mange sprikende forslag er det ikke lett å gjette seg til hva som her vil inngå, bortsett fra at satsen vil gå noe ned, og bunnfradraget økes. Holder ikke politikerne tungen rett i munnen, kan det også ende med uventede skjerpelser.

Uforståelig godtok Høyres representant i kommisjonen at aksjer notert på NOTEC-listen og Euronext Growth skal verdsettes til markedsverdi. For et selskap som arbeider med innovasjon, kan markedsverdi gi dramatiske økninger fra dagens tall for ikke-børsnoterte aksjer. Disse hevinger kan langt overstige en satsreduksjon. Høyres representant tok riktignok en særmerknad, men det hjelper lite.

Kommisjonen foreslår et usedvanlig vidt intervall for mulig sats for formuesskatt, 0,25–0,75 %. Resultatet av de antydede satsreduksjoner er uoversiktlig siden alle formuesskattereduksjoner («rabatter» er etter undertegnedes mening en misvisende betegnelse, jf. nedenfor om latent skatt) til dels kan oppveie dette. Aksjer mister fradraget på 20 %, driftsmidler 30 % og primærbolig henholdsvis 75 og 30 %. Akvakulturtillatelser skal øke fra 25 % til 100 %.

Kommisjonens forslag blir ekstra uoversiktlige fordi bunnfradraget skal brukes som et trekkspill i forhold til satsreduksjonene: «Ved en skattesats i øvre del av intervallet (0,6 til 0,75 pst.) bør et slikt bunnfradrag per primærbolig være på minst 7 mill. kroner. Hvis et endelig skatteforlik medfører en lavere sats, kan et bunnfradrag for primærboliger være lavere.» (s. 70).

Verdsettelse til markedsverdi

I omtalen av formuesskatten lyder Skattekommisjonen som et ekko av Finansdepartementets «sjel». Et hovedpunkt for kommisjonen er lik verdsettelse av det som inngår i formuesskattegrunnlaget. Noe annet «svekker legitimiteten i skattesystemet» (s. 65). Men det svekker ikke skattenes legitimitet at eierne slipper å selge sine fritidseiendommer fordi verdsettelsen er moderat. Tvert imot, de til dels brutale inngrep Skattekommisjonen ut fra sitt skattevekslings-mantra foreslår overfor fast bolig og fritidseiendom, kan svekke norsk skattemoral og betalingsvilje.

Markedsverdi som alminnelig verdsettelsesnorm overser latent skatt som for aksjer er betydelig med en skattesats på 37,84 %. For alle skattepliktige objekter der salg ville medføre skatt, betyr markedsverdi at skattyter skattlegges for verdier som egentlig skal gå til det offentlige. Det er selvmotstridene å foreslå generell gevinstbeskatning ved salg av fritidseiendom og samtidig formuesskatt etter markedsverdi.

Videre bør det, særlig for fast eiendom, være en sikkerhetsmargin så skattemyndighetene ikke tvinger en rekke skattytere til å bruke tid og penger på å dokumentere en lavere verdi enn det skattemyndighetene påstår. Etter en oppjustering av satsene ved forskuddsutskrivinger for 2026 skal over 100 000 skattytere ha krevet en lavere verdi lagt til grunn. Så langt har undertegnede ikke sett noen representant for skattemyndighetene beklage det bryderiet de dermed har påført en rekke skattebetalere.

Siden kommisjonen ikke har kjennskap til en akseptabel metode for å verdsette til markedsverdi ikke-børsnoterte aksjer, foreslår den ingen alminnelig endring. Men den mener man kan ta utgangspunkt i kursene for aksjer på NOTC-listen og Europe Growth.

I forbindelse med Kommisjonens forslag om verdsettelse til markedsverdi av fritidsboliger nevnes ikke at et slikt forslag nylig medførte et folkelig opprør i mediene.

Pensjonsformue

For sultne finanspolitikere og departementsansatte kan tallene for pensjonsformue utløse sterk lyst. Skattekommisjonen viser til at samlet utgjorde offentlig og privat tjenestepensjon i snitt over 3 millioner kroner per berettiget person i 2020. Høyres medlem av kommisjonen var del av det mindretallet som vil formuesskattlegge pensjonsformue: «Disse medlemmene viser til at økt proveny kan benyttes til å øke bunnfradraget og/eller redusere skattesatsen og dermed redusere de negative effektene av formuesskatten.» (s. 69). Med den kommende eldrebølgen og det offentliges manglende forberedelse, a train crash we see coming, er det motsatte resonnementet mer naturlig: Jo mer den enkelte stimuleres til å ivareta sin alderdom, desto bedre – for alle.

Kommisjonen virker fjern når den særlig viser til ulike verdsettelser som et viktig bidrag til ineffektivitetsvirkninger av formuesskatten. Den store skadekonsekvensen av formuesskatten er etter alt å dømme at Norge mister mange av sine beste, skremmer dyktige folk fra å komme hit, gir landet et negativt omdømme for dem som er opptatt av verdiskaping, og tapper bedrifter for ressurser som kunne vært benyttet til å «øke den felles kake».

Demokratisk felle

Man undres hvor de har vært de senere årene, de som roser Skattekommisjonen for å fremme et forslag som skal gjøre stabile skatteregler mulig. Politikerne må i så fall slutte seg til et bredt tverrpolitisk opplegg, samt binde seg til de nye reglene flere år fremover.

Frp med 33 % på enkelte meningsmålinger avslo å være med i Stoltenbergs skattekommisjon. Mot slutten gikk Rødts representant ut. Dermed er som utgangspunkt bare omtrent 60 % av Stortinget med på et mulig «tverrpolitisk» forlik.

Flyttestrømmen fra Norge av begavede, ikke minst yngre mennesker, stopper neppe opp hvis formuesskatten beholdes. At mange velgere misliker denne tappingen av landets dyktigste verdiskapere, kan ligge bak at formuesskatten nå bare støttes av halvparten av velgerne.

Norge kan gå mot en situasjon der et flertall av velgere i 2029 ønsker formuesskatten opphevet. Et skatteforlik kan gjøre at denne mulige dreining i velgermassen blir uten betydning, og dermed virker udemokratisk.

Skjebnevalg for Høyre og KrF?

I partilederdebatten 13. august 2026 antydet ikke bare Søreide, men også Listhaug, at de kan godta et skatteforlik med fortsatt formuesskatt. To landsmøter i Høyre, i 2020 og senest i februar 2026, har vedtatt å oppheve formuesskatten. Det er vel kjent at partiledelsen er skeptisk. Ved å inngå et skatteforlik kan Høyres ledelse håpe å fjerne formuesskatten som et sentralt tema ved stortingsvalget 2029. Man kan også undres om Listhaug kan være inne på noen av de samme tanker. Frp har i praksis vist seg å være et utgiftsparti. Å oppheve formuesskatten (og de ekstra skatteinntektene fra den tilkoblede utbytteskatten) vil koste dyrt.

Blir Høyre alene om å inngå et skatteforlik om formuesskatt, kan Høyre være bundet av forliket dersom Høyre og Frp kommer til makten ved neste stortingsvalg. Da har Høyres ledelse forhandlet bort landsmøtets primærstandpunkt om å oppheve formuesskatt i bytte mot reduksjon i formuesskatten fremover. Hvis Høyre følger Skattekommisjonen og låser seg til masten i et kompromiss om formuesskatt, behøver ikke Listhaug en gang nøle. Hun kan da trygt love å oppheve formuesskatten siden det da ikke vil bli noe av.

På ikke-faglig grunnlag kan man undres om Høyre og Frp ville tjene på å stå fast på å oppheve at formuesskatten. Kanskje vil KrF hjelpe seg selv over sperregrensen ved å slutte seg til. Høyres skjebne som mulig garantist for formuesskatt uten Frp som del av et skatteforlik, synes uviss.

Omkamp om lik mva.-sats

Mark Twain sa det «alle» vet: Det eneste sikre i livet er døden og skatter. Man kunne tilføyet: Og at det norske Finansdepartementet ikke gir seg. En av mange departementale kjepphester er at mva.-satsene bør være like. Man får ingen premie for å tippe at høyeste sats skal gjelde. Når Finansdepartementet får en kommisjon til å målføre de kjente departementale synspunktene som politikerne tidligere har avvist, ville det være klokt å se litt på gjenbruk av tidligere tekster. Kommisjonen viser til en rapport fra 2004(!) når den argumenterer med at flere avgiftssatser gjør at «foretak bruker nesten tre ganger så mye tid på merverdiavgiftsreglene dersom de solgte varer og tjenester med flere merverdiavgiftssatser, sammenlignet med foretak som bare hadde én sats.» (s. 124).

En rapport fra 2004 har basert seg på data innhentet tidligere. Uansett er det over 22 år siden. I regnskapsbransjen har det skjedd virkelig store administrative forenklinger gjennom IT-basert regnskapsføring i løpet av de årene. At en slik henvisning kan bli stående, bringer frem spørsmålet om kommisjonens medlemmer overhodet har tatt seg tid til å nærlese deler av det Finansdepartementet har sendt dem.

Målet med merverdiavgift er å skaffe staten inntekter. Den bør være nøytral. Samtidig har all effektivitets- og nøytralitetstenkning sine naturlige grenser. Ingen prinsipper kan gjøres absolutte. I en verden der det offentlige og vi alle belastes med utgiftene til dem som ikke ivaretar egen helse, er det ikke nødvendigvis smart å innføre mva. på «kommersielle idrettstilbud» for å få inn ekstra 1,5 milliarder kroner.

Det vil hjelpe mindre næringsdrivende at kommisjonen anbefaler å vurdere å heve grensen for registreringer i Merverdiavgifts-registeret fra den for gjeldende for lave og «foreldede» grensen på kr 50 000 til kr 150 000 (og hvorfor ikke høyere?).

Kommisjonen vurderte også en del bilavgifter som ikke uten videre er en selvfølgelig del av hovedoppgaven med å se på de skattemessige rammebetingelser for næringslivet. Kapitlet om bilavgifter diskuteres ikke i denne artikkelen.

Justeringer er ikke reform

OECD har gjentatte ganger påpekt at Norge har et urovekkende høyt antall personer, over 700 000 personer, på uføretrygd, sykepenger og tilsvarende tiltak. Dette utenforskapet er skadelig, ikke minst for livskvaliteten til mange av dem det gjelder.

De norske ordningene er så gunstige og irrasjonelle at de til dels er lik eller overstiger minstelønnen i en del bransjer. En person som ble ufør før 26 år, mottar over kr 400 000, i tillegg til andre økonomiske fordeler. Enkelte innvandrerfamilier med mange barn kan få over kr 800 000 i skattefri støtte. Skattekommisjonens diskusjoner av hvordan skatt kan bidra til å øke arbeidstilbudet, er nok et eksempel fra norske utredninger som går utenfor disse gigantiske elefantene i rommet.

Det er også vanskelig å forstå at kommisjonen tar sitt mandat om reform på alvor når den foreslår å redusere trygdeavgiften med 0,5 prosentenheter, øke personfradraget med kr 10 000 og heve aldersgrensen for pensjonsskattefradraget fra 62 til 67 år. Dette dreier seg om justeringer, flikking, en klattekommisjon og ikke en reform, og det berører overhodet ikke det dystre utenforskapet til over 700 000, hvorav mange gjennom en uklok og enestående gunstig sykepengeordning og for svake og dårlig kontrollerte kriterier for uførhet ledes inn den ulykke det er å være utenfor arbeidslivet.

De justeringene kommisjonen, foreslår ligger også innenfor det Stortinget ethvert år må være fri til å endre, uavhengig av det tidligere eventuelt formelle forliket.

Kommisjonen støtter Stoltenbergs forsøksordning med arbeidsfradrag for unge «som kan gi viktig kunnskap om hvordan et fradrag avgrenset til arbeidsinntekt påvirker arbeidstilbudet» (s. 101–102). Men den nevner ikke at det nok stort sett dreier seg om å bekrefte eksisterende viten, at kostnadene er eksepsjonelt store til å være «forskning», kr 500 000 millioner per år i fem år, og at vi ikke får vite hvilken effekt det har på unges arbeidsmoral at et lite fåtall på tilfeldig grunnlag plukkes ut til en gevinst på opptil kr 27 500 i et tilfeldig skatte-Lotto.

Musen – landet – som kunne brølt!

På en pussig måte fremstår 63 % som et slags skjebnetall. Det utgjør som nevnt den altfor høye andelen offentlig pengebruk har av fastlandsøkonomien. Samtidig er det likt den andelen av norske stortingsrepresentanter som skal ha sin bakgrunn som heldagspolitiker (108 av 169 stortingsrepresentanter) (Kristian R. Andersen i Dagens Næringsliv 23. juli 2026). For en yrkespolitiker er kanskje det viktigste å bli gjenvalgt, eller, brutalt sagt i siste instans, å representere seg selv. Da kan det å bruke penger være det enkleste, så lenge man har dem.

Skattekommisjonen er et nytt kapittel i en slags norsk oljetragedie. Den bekrefter at Norge ikke tar på alvor de muligheter og utfordringer oljeinntektene har gitt oss. Vi har sviktet det innovative og dynamiske Norge oljepengene kunne gitt oss. I stedet holder vi fast ved en skatt som nesten ingen andre land har, formuesskatten. Det sies stadig at forskning om formuesskatten ikke gir klare konklusjoner. Men man behøver ikke forske på om vann renner oppover. Det holder å åpne øynene. Om en skatt som får noen av et lands mest innovative og verdiskapende mennesker til å flytte, skader, krever ikke «forskning».

Innenfor idrett slipper Norge kreftene fri; der er vi tidvis musen (0,7 pro mille av jordens befolkning) som brøler. Megasuksessen og megainntektene til en Haaland truer ikke sosialistiske doktriner. Men det ville en Daniel Ek og et Spotify gjøre. Det er bedre at de reiser i tide.

Norge er ett av de land i verden som har råd til et virkelig næringsvennlig og innovativt orientert skattesystem. Vi kunne gjort oss ekstremt tiltrekkende for verdens verdiskapere. Men da må vi slippe taket i tvangstrøyen om mer likhet til fordel for et mål om mest mulig velferd og et maksimalt engasjerende arbeidsliv for alle. Der yter Skattekommisjonen null hjelp.